Kart med GPS spor over turen til Himmeltinden. Utgangspunktet for turen var stranden på Utakleiv.
Denne turen tar en fra havnivå rett til himmels. I alle fall dersom en starter fra stranden på Utakleiv. Først et stykke over den gamle veien som før i tiden gikk til Haukland og så stien til toppen. Helt på toppen kommer en ikke i og med at dette området er forbeholdt militæret med sitt radar anlegg. Likevel er fortoppen på 931 moh ikke så verst heller.
Basecamp Himmeltinden på Utakleiv. Været er upåklagelig og på stranden har en valgets kval når det gjelder å finne seg en teltplass. Blå himmel på kvelden med Himmeltinden rett rett bakom teltet lover godt for turen. Men for en overraskelse morgenen etterpå. Himmeltinden i skodde og det går nesten et døgn før han letter. Så blir det kveldstur opp Himmeltinden.
Vestvågøys høyeste fjell soler seg om kvelden. 931 høydemeter skal turen gå opp, 360 graders panoramautsikt garantert.
Sånn er livet i basecamp. Mye venting på bedre vær, matlaging og hviling. Greit å samle litt energi før turen starter. Nok selskap i form av beitende sauer finnes og. Heldigvis er det opphold og ikke regn. Teltet er bra, men likevel ikke mer enn et krypinn for en person.
Ny vei til gårdene på Utakleiv. En trenger ikke å gå så lenge tilbake før beboerne på Utakleiv fikk tunnel. I midten av bildet synes det gamle samfunnshus og her går også den gamle kjerrevegen forbi å opp. Den snirkler seg opp frem til det punktet en må ta av og gå videre på stien.
Ikke bare på stranden finnes det selskap. Hele turen opp til toppen står disse skapninger, glor på en og lurer egentlig på hva en driver med. Men hyggelig med selskap når man er på tur.
Litt opp i høyden og en får fort oversikt over Lofotriket. Tydelig å se er skillet mellom Flakstadøy til høyre og Vestvågøy til venstre. Nappstraumen skiller begge kommune. Midt i bildet ligger Skottinden som i noen bøker også blir beskrevet som Lofotens Matterhorn. Fra dette perspektivet er denne betegnelsen ikke til å nekte.
Ikke langt igjen til toppen. Varden synes tydelig, men lenger oppe enn dette kommer en ikke. I midten av bildet på platået til Himmeltinden ligger NATO sin overvåkingsradar. En heis inne i fjellet går opp dit, men det er vel mer lønnsomt å gå til fots med tanke på den fantastiske utsikten en har underveis.
Mot sørvest ligger Vest Lofoten med Flakstad kommune og Moskenes kommune. Været kan ikke bli bedre og langt i det fjerne synes Moskenes høyeste fjell, Hermannsdalstinden. Høye tinder som stuper rett ned i havet virker veldig kompakte fra denne avstanden.
Havskodde har lagt seg over Vestvågøy. Noen topper stikker opp gjennom skodda og også nedenfor Himmeltinden ligger noen skyer. Trolsk stemning på toppen.
Obligatorisk bilde på toppen med varden som hovedmotiv. Været inviterer til en lang pause ved varden.
Fra fortoppen kommer en ikke lenger opp. Det er bar å se over til radaranlegget som snurrer og snurrer og snurrer.
Panoramautsikt med Vestfjorden til venstre, Vest Lofoten i midten og storhavet til høyre. Det finnes ikke mange plasser på verden der fjellene stuper loddrett ned mot havet.
Panoramautsikt fra Himmeltinden til venstre til Vest Lofoten til høyre.
Flere jegere er på jakt på Himmeltinden. På jakt etter fine bilder på den toppen som fører en nesten til himmels.
Been there, done that. Det er litt mer enn bare det å ha vært på denne toppen. Utsikten og minner kan en leve lenge av.
Utvidet pause med mat og drikke. Tiden flyr og sola begynner å gå ned. Langt ute på storhavet danner seg havskodde som er klar til å sige innover.
Lyset på nedstigningen blir myker og mykere jo laver solen står over horisonten. Kveldstemning over Vestvågøy.
Haukland stranda ligger i skyggen mens stranda på Utakleiv fortsatt bader i solen. Turen nedover må nytes, det kan være langt mellom sånne dager der en har slikt fantastisk vær på en topptur.
