Kart med GPS spor over turen fra Bjærangen til Fykan. Turen krever litt logistikk, dvs. to biler siden det er dårlig med kommunikasjon. En starter fra lysløypa i Bjærangsdalen og slutter på Fykan mellom de to tunellene ved Fykvatnet.
Turen begynner som fin rusletur på havnivå. Jo nærmere en kommer dalbotnen desto brattere går det oppover. Høyeste punkt ligger ca. 800 moh og derfra går litt opp og ned, men i hovedsak nedover. Veldig fint turterreng. Nedstigningen til Fykan er igjen litt brattere.
Veien fra parkeringen i Bjærangsdalen. En går bare et kort stykke på veien for turen fortsetter på en sti.
Turfølget begynner å rusle oppover Bjærangsdalen. Mørke skyer på himmelen og noen regndråper når turen starter. Høsten begynner å komme tydeligvis selv om det bare er august.
En liten regnbue kompletterer et fargespill mellom sommer og høst.
Bjærangfjorden går nesten i ett med de mørkes skyene i dag. Et lite solglimt er likevel å se. Langt borte ligger Åmnøya.
Innover Bjærangsdalen. Litt kratt og skog på turens første del og før en kommer opp i høyden. Været ser ut til å være bedre i fjellet retning Fykan.
Storåga i Bjærangsdalen. Bilder er tatt nedstrøms og viser hvor frodig denne dalen er.
Storåga i Bjærangsdalen. Bildet er tatt oppstrøms og viser at det er en del vannføring. For å komme seg videre innover dalen må en krysse Storåga. I dalbotnen ser det bratt ut og turen går opp dit.
Turfølget nærmer seg dalbotn der en må opp. Til venstre ligger Sætertindan som gjør mektig inntrykk med over 1200 meter høyde.
Det virker som om været letter litt. Langt borte ved horisonten synes det blå himmel. Også sola har funnet veien inn i Bjærangsdalen.
Sætertindan innerst i Bjærangsdalen. Her befinner en seg omtrent på Finnjorda og elven som renner ned fra Sætertindan er jfr. kartet Nordkrokan. Tindene har på kartet ikke noe navn, men lokalt har det sikkert det.
En blir nesten andpusten av å se hvor bratt dette fjellet stiger opp. Samtidig påtrenger seg spørsmålet hvordan en kan komme seg opp til toppen.
Etter en slakk stigning begynner nå den virkelige jobben. En må komme seg opp til ca. 800 moh og det går bratt oppover her. Det blir noen pust i bakken før en er oppe.
Blikk tilbake over Bjærangsdalen. Storåga i midten av dalen som til slutt munner i Bjærangfjorden. Nå går det fort å få tilbakelagt noen høydemeter. Til og med værgudene spiller på lag og det er sol og blå himmel.
Der hvor for noen tiår siden breen lå er det nå bare snø. Snart er turens høyeste punkt nådd.
En kan nesten lese landskapet og hvordan den har forandret seg etter at isen har frigitt mye areal.
Kursen settes rett frem og det er spennende å se hvordan landskapet ser ut her oppe. Dette er nok en tur som ikke blir gått så ofte og dette gjør turen til en spesiell opplevelse.
Her var det noen som har lekt seg med masse steiner. Et månelandskap uten at det er noe vegetasjon å se her. Store deler av året regjerer vinteren med snø og is her oppe.
Ruta følger dalen der det ligger en god del snø. Etter den bratte oppstigningen er terrenget lett å gå i.
Over noen snøfelt er det bare å rusle nedover og nyte utsikten. Et storslagent landskap som ikke mange har sett.
Bak ligger høyde 800 som har vært turens høyeste punkt.
Der dalen åpner seg får en øye på et vidunderlig landskap. Midt i dalen ligger flere vatn på en linje. En finner de på kartet, men de færreste vatn og topper har et navn.
Fjellet som er hvit var for noen år siden dekt med is. Vegetasjonen har ikke klart å etablere seg i motsetning til de områdene som ligger litt lenger opp og der isen har trukket seg tilbake for lenge siden.
Ferskt fjellvann renner ned og det er en bra forfriskning å bare ta noen slurk.
Der det er vann er det også grønt. Området likner nesten en oase med ellers kun fjell og is rundt omkring.
Kanskje greit å sette landskapet i perspektiv. En menneskelig målestokk nederst i bildet.
Elvebredde innbyder til en rusletur og ta seg tid til å ta noen bilder. Det er ikke noen hverdagstur en går i sabotørenes spor.
Kursen settes nå nordover i retning Glomsteet som neste orienteringspunkt. Men først må legge et stykke litt steinete terreng bak seg.
Hvor steinete terrenget er, ser en her.
Noen snøfelt må også krysses. Helt borte i midten ser en at ruta er merket. I og med at det ikke finnes noen synlig sti er det godt å ha disse merkene til orientering.
Et lite vatn og i bakgrunnen til høyre ser en et fjell i det fjerne. Men det mangler et litt mer helhetlig perspektiv for å finne ut av hvilket fjell det er. På kartet kan en orientere seg, men alle andre kjente orienteringspunkter ser en ikke her oppe.
På denne høyden får en utsikt mot Reben og dermed er også orienteringen enklere med tanke på hvor en befinner seg. Til venstre ett av to vatn som ligger ved foten til Glomsteet.
Hefra er det mange breer å se. Her Glombreen som ligger ovenfor Glomfjord.
Så er det utrolig hvor langt en kan se herfra. Dette er Reinkalvfonna som er del av Simlebreen som ligger i Beiarn kommune. Først når en har gått en del turer i området her faller brikkene på plass om hva som er hvor.
En fargeklatt i det ellers så monotone landskapet. Monotont med tanke hvor mange farger som finnes her.
Turen byr på noen uventete utfordringer. Noen bratte partier og snøfelt lå veien. Ikke alltid like enkelt å forsere sånne hindringer.
Glomsteet er synlig fra mange plasser i Meløy kommune. Dette er fra en mer uvant vinkel.
To vatn uten navn, bare avmerket med høyde. Ikke uvanlig her oppe. Her er en ca. 620 moh.
Blikk tilbake i retning Glomsteet. Snart begynner nedstigningen til Fykan.
Kjent terreng med Fykanvatnet og Glomfjellet i bakgrunnen. Dette landskapet står i stor kontrast til det landskapet en har nettopp vært i. Der nede er det grønt og frodig, mens det til nå var karrig og steinete.
Turfølget nyter utsikten ned mot Fykanbergan. En får også bra utsikt over rørgata som går fra Fykan kraftstasjon opp til fjellet.
Snart er turen over. Der nede ligger Fykan kraftstasjon og rørgata. Så Fv 17 der bilene er parkert ved Fykanvatnet.
