Norge er ikke skapt for å sitte på ræva

Nordlandshagen-Måstad

Kart med GPS spor over turen til Måstad. Fra fergekaia tar en fv. 791 til nordsiden av øya og helt frem til Nordlandshagen. Forbi den gamle flyplassen og videre på grusveien i retning strand. Turen starter fra parkeringsplassen Nordlandshagen.

Det går mye opp og ned, men aldri høyere enn 65 moh. Egentlig en lett tur, men med variert underlag fra sti til rullesteiner på stranden.

Nesten kjøreveistandard i begynnelsen når en starter fra Nordlandshagen. Men dette skal endre seg ette hvert.

På gjengrodde stier kunne man nesten si. Det er mye vegetasjon og stien knapt synlig. Et lite hint om hvor en skal gå hen kommer godt med. Selv om det ikke er problematisk å finne frem.

Et blikk tilbake i retning Nordlandshagen og øya Mosken i bakgrunnen. Helt borterst ser en Lofotodden med noen skyer på toppen.

Den første delen går stien oppe i lia. Godt at det er fint vær og stien ikke er sleipt.

Mosken som ligger mellom Værøy og Moskenes. Øya er ikke bebodd og det er nok ikke så enkelt å komme seg dit heller. Mellom Mosken og Moskenes ligger den sterke Moskenesstraumen.

Av og til føler en seg litt som en sau på disse smale stiene. Men sauer finnes nok ikke her i området, i hvert fall på denne dagen.

Bratt går det ned, her et bilde tatt mot Nordlandshagen. Litt konsentrasjon bør til for å ikke trø feil her.

Etter det første stykke opp i lia kommer man til havnivå og det venter en liten bortoveretappe på gresslette. Nesten alltid parallelt går gamle telegrafstolper – eller var det strøm?

Den litt mer knotete delen begynner her, der rullesteinstranden begynner. Turen er for øvrig bra merket slik at kan konsentrere seg på hvor en skal trø på steinene.

Videre mot Breitinden og til Eidet. En går ikke helt til Breitinden, men endrer kursen til sør for å komme seg fra yttersiden til innersiden. Men før venter det noen fine strandområder på yttersiden.

Det må ha vært litt av en jobb å sette opp alle stolpene. Noen plasser går stien ikke rett over rullesteinene, men rett ovenfor i lia.

En liten sandstrand og som vanlig på den her siden er det litt av hvert en finner her i fjæra. Drivgods og som her noe gammelt fiskerutstyr. Påfallende var det har vært en ryddeaksjon der en har samlet opp søppel og deponert det i store hvite sekker.

En artig formasjon formet av naturens krefter.

Værhardt er det på yttersiden av Værøy. Bølgene slår i land med mye kraft på en fin sommerdag. Så kan en tenke seg hvordan der må være en høstdag.

Men i et slikt vær finnes det nok ikke noen finere plass enn her. En fin sandstrand og havet som slår i land.

Han der karen er visst en lokal kjendis som hører på navnet Yttertussen. Trolsk ser han i hvert fall ut i dette landskapet.

Overalt hører man om diverse kjønnsorganer dannet av stein og berg, så her har vi kanskje Værøykuken? Oppreist står der i hvert fall.

Det er veldig mye å oppdage på denne turen og landskapsmessig en perle av den sjeldne arten.

Ved Eidvika finner en noe som nesten ligner en vei. En svensk grovpukk vei som en kjenner de fra sommerlige anleggsperioder. Mangler bare asfaltdekke. I alle fall artig å se at noen har begynt  å lage en enkel vei her ute.

Et blikk tilbake der turen starter. Nå blir kursen satt på sør og ved Eidet går det noen høydemeter oppover.

Skiltet viser i hvilken retning en skal holde seg for å komme til Måstad. I bakgrunnen ser en Håen som er et populært turmål for å se Måstad ovenfra.

Panoramabildet i retning vest og over storhavet.

Fra Eidet og nå på innersiden av øya får en kaste et første blikk på Måstad. Veien, eller bedre sagt stien ligge i bratt terreng mellom fjæra og fjell.

Litt bredere og litt mer enn sti lenger borte. Her skjærer seg stien gjennom en blanding av steinur og rullesteiner.

Men før en kommer dit treffer en på den kjente varianten av sti, smalt og på den ene siden bratt nedover. Også her er det tilrådelig å stoppe dersom en skal nyte utsikten for å ikke trø feil.

Sånn som her. Et kort blikk tilbake i retning Håen som er det høyeste fjellet. Håheia vises til høyre. Litlhåen til venstre.

I tillegg til Litlhåen og Håen ser en til høyre Smakheia og Nupen. Sola stikker fram og sørger for fine fargekontraster i fjellet.

Dette bildet illustrerer kanskje bedre hvorfor en bør vær litt varsom og ikke gå i dårlig vær. Noen plasser får en fin og luftig utsikt ned mot sjøen.

En nærmer seg Måstad som bader i sola. Bakom ligge Måhornet.

Litt veisikring er bedre enn ingenting. Ikke akkurat rekkverkstandard men likevel nok for å gjøre oppmerksom at det går nedover her.

De som ikke har skjønt det enda i dette landskapet blir gjort oppmerksom på at det er en viss fare for ras.

 

Utsikt nordøstover i retning Håen, Håheia og Nupen. Helt borterst til høyre ligger Sørland, øyas sentrum.

Måstad ble fraflyttet i 1974 og mange av husene ble flyttet til en annen plass. Nå er det bare få hus igjen som står her.

Før i tiden bodde det 150 mennesker her. Å komme seg dit på landveien var tungvint som en selv kan finne ut på denne turen. I bakgrunnen ruver Måhornet over bebyggelsen.

Selv på dette bildet er stien opp til Måhornet godt synlig. Men denne topp får tas en annen gang.

Turselfi.

Husene som er igjen blir brukt i fritidssammenheng og det finnes ikke lenger noen fastboende på Måstad.

Panoramabilde nordøstover i retning Håen og Sørland.

Facebooktwitterlinkedinmail

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *