Kart med GPS spor over turen fra Tverrbrennstua til Røkland. Ruten er ikke vintermerket og en bør kunne kart og kompass.
Fra Tverrbrennstua på Beiarfjellet og til Røkland går det bare en vei: nedover. Fra ca. 550 moh til nesten havnivå. Men effektivt er det mange flere høydemeter ettersom terrenget er kupert og det må tas noen små motbakker for en her helt nede i Røkland.
Himmelen er skyfri og natten var kald. Om morgenen er det 16 kuldegrader og vinden blåser med 13 m/s. Ved turstart forventer en altså bortimot 30 effektive kuldegrader. Det er bare å nyte utsikten så lenge en er på hytta.
Solen har stått opp og nesten alle er klår for dagens etappe til Røkland. I forgrunnen Tverrbrennstua, i bakgrunnen “Gammelstua”. Den er dårlig isolert og under disse værforholdene var det vel til ingen nytte å sprengfyre. Hytta ble nok ikke særlig varm.
Godt innpakket må man være i morges. Vinden blåser godt slik som han gjorde de siste ukene. Føret er hardt og det er stort sett avblåst. Noen plasser ligger det litt fokksnø.
Turfølget starter fra Tverrbrennstua. Foran oss ligger ca. 2,6 mil i kupert terreng, men stort sett skal det gå nedover for å komme seg til Saltdal.
Bildet viser så vidt hvor mye vinden blåser. Snøen blir pisket mot oss mens kursen er satt sørøstover. Østavinden kjennes godt i ansiktet og dersom en ikke er nøye med å tildekke huden kan en fort få frostskader under disse forholdene.
Turfølget har lagt de første høydemeterne bak seg. Det harde og isete føret sliter fort på skismurningen, noe som krever jevne stopp for å legge på eller ta på feller.
Solvågtinden i Saltdal kommune til høyre virker langt unna, men vi skal komme nærmere i løpet av dagen. Rett frem ligger Gåsvatnet som skal krysse på nordenden.
En må ikke la seg lure av solen. Det er bitende kulde på Beiarfjellet i dag samt at det er godt å ha stålkanter.
På tur ned til Gåsvatnet finner hver sin vei. Skareføre og fokksnø gjør at turen går i rykk og napp her.
På Gåsvatnet er turfølget samlet igjen og lina opp som på en perlekjede. Kursen går fortsatt i sørøstlig retning på vatnet.
Snøen på Gåsvatnet er veldig vindpåvirket. Her ser en bakover i nordvestlig retning med skisporet fra Tverrbrennstua.
I bakgrunnen lurer Lurfjelltinden, Bodø høyeste fjell. Landskapet virker veldig ugjestmild når en ser hvordan vinden har herjet her.
Gåsvatnet er krysset og ruten går videre i retning Gåsvassryggen.
Enn så lenge går det bare bortover uten de støre høydeforskjellene. Noen plasser der det er le har snøen lagt seg og skisporene er tydelig.
Nå starter nedkjøringen på fjellski. Etter at vinden har herjet her de siste dagene er føret så som så. Da er det viktig å ta det med ro og i sitt eget tempo.
Småkupert terreng på tur nedover med Røkland som mål. Knall og fall hører med for de fleste. Bare å finne seg en plass med litt myk snø for å få seg en bra landing.
God gammeldags ploging fungerer også her får ikke skyte fart. Neste mellommål er Kvitbergvatnet.
Vinden har etterlat tydelige spor i snøen selv der hvor det er noe skog. Vi er fortsatt på høyfjellet virker det som.
Her går det en og en for å komme seg ned skråningen. Med tung sekk på ryggen en god balanseøvelse.
Et av de tallrike vatnene som må krysses på den drøy 2,6 mil lange turen.
Så er en kommet til et område med veldig isete føre. Smøring av skiene ble en god rutine på slikt føre, mens andre satset på feller for å få bedre kontroll på glasert snø.
Uten mat og drikke duger helten ikke. Det er godt med en liten hvile for å spise og drikke noe. Er man på tur så er man på tur. Her fant vi i hvert fall en plass der det ikke var mye vind.
Med ny energi fortsetter turen, og før en kommer til Kvitbergvatnet ca. 450 moh må en komme seg ned en terrengkant.
Kvitbergvatnet nede til høyre og Kvitberget rett bakom.
Så er det igjen et vatn å krysse, Kvitbergvatnet.
Dette fjellet i bakgrunnen har gitt navnet sitt til Kvitbergvatnet.
Et blikk tilbake dit der vi kommer fra: Djupdalsryggen i bakgrunnen.
Etter å ha krysset Kvitbergvatnet går turen nedover i Jarbrudalen. Sastrugi overalt vitner av mye vindpåvirkning.
Selv om det stort sett går nedover er en ikke i mål enda. Noen motbakker må forseres og det er nok en av de siste.
Etter hvert blir det også litt mer vegetasjon, et tydelig tegn for at turen nærmer seg slutten og at Beiarfjellet er bak oss.
Furuskog er noe av de fineste som finnes av skog.
Gruppa som delvis har vært litt spredt er nå samlet til innspurten og går sammen i løypa.
Et kjent landemerke i Saltdal: Solvågtinden til høyre. Til venstre Sætertinden.
Den siste delen følger en skogsveien ned til Røkland. Veien er godt brøyta og dermed er det ikke det beste føret å komme seg ned fra fjellet igjen.
