Kart over turen fra Glomfjord til Sverige som til sammen tok syv dager.
Hele turen kjapt oppsummert som video.
Ved Fykan kraftstasjon i Glomfjord minnes det operasjon Muskedunder der de allierte og nordmenn utførte en sabotasjeaksjon mot den tyske okkupasjonsmakten. Og nettopp her starter turen som skal gå Norge på tvers, delvis i sabotørenes fotspor. Sekken er klar for en syv dagers marsj over fjellet.
Kraftstasjonen på Fykan er et gammelt og ærverdig bygg med mye historie. Kraftstasjonen er i drift den dagen i dag og produserer strøm innerst i Glomfjorden.
Fra kraftstasjonen går det en rørgate opp til Fykanvatnet.
Et lite stykke kan man gå opp langs med rørgate som ble sprengt under andre verdenskrig. Herfra rømte sabotørene til Sverige på ulike ruter.
Fykantrappa er stengt og derfor går min rute opp Djupdalen. Det er nok ikke den ruten sabotørene gikk, men Fykantrappa er for tiden under sikring ettersom noen ras har ødelagt deler av trappa.
Men Djupdalen er et veldig fint alternativ. Etter hvert for man utsikt over Glomfjorden og nede til venstre ser man Fykanvatnet. Fjellene til venstre er de fjellene Sabotørene kom over etter landingen i Bjærangsfjorden. Det altså en etappe til hvis man skal begynne der hvor sabotørene kom i land med gummibåten sin i sin tid.
Djupdalen ligger bak med og jeg nærmer med plassen der Fykantrappa kommer opp. Denne gondolbanen ble i gamle dager brukt for å transportere anleggsutstyr til fjells.
Kraftutbyggingen i Meløy begynte tidlig på 1900-tallet. Turen går forbi nedre Navervatnet som ble demt opp for over 100 år siden.
En veldig markant formasjon på Glomfjellet er denne karen. Det er sikkert litt avhengig av fra hvilken vinkel man ser på den men herfra ligner det mest Glomfjordkuken.
Men offisielt heter den Glomfjordløva og fra denne siden ligner den faktisk mer en sjøløve.
Glomfjellet blir mye brukt av lokalbefolkningen og tilsvarende er det godt med stier her.
Det er fint å traske i så fint sommervær selv om det blåser godt. Turen går på sørsiden av Nedre Navervatnet og i bakgrunnen ser man Navaren. Øvre Navervatnet ligger rett bakom.
Terrenget er småkupert og det går opp og ned hele tiden.
Nesten fremme ved Storglomvassdammen får man sett Middagstuva når man stopper og snur seg rundt. Der har jeg vært utallige ganger på ski de siste årene og i sommer har det vært så varmt at det er særdeles lite snø igjen der oppe.
Turen fortsetter forbi Navnlausvatnet.
Det følger vann etter vann, Litle og Store Sandvatnet, Svalvatnet og mange småvann. Terrenget er veldig lettgått og oversiktlig.
Etter denne rekken med vann blir det en liten stigning før man krysser denne bekken. Overalt er det de for Glomfjellet typiske formasjonene.
Middagstuva til venstre og Synkhøgda til høyre ligger bakom meg.
Det lønner seg å ta en liten stopp og se på de geologiske formasjonene som finnes manger plasser her i området.
Første dagsetappen på turen til Sverige nærmer seg slutten. På en liten høyde ser man ned mot Kvitsteindalen der jeg skal ha min første overnatting.
Vel fremme etter 2 mil vandring på fjellet og Kvitsteindalsgamma bakom meg.
Nesten kvit lyser berget bakom gamma og man skjønner hvorfor dette området heter Kvitsteindalen.
Jeg skal overnatta i gamma som er utstyrt veldig enkelt, men med alt man trenger.
Lyset slippes inn gjennom både tak og vindu og dør. En trivelig plass å være.
Velfortjent med middag og utsikten er fra gamma over Svartisen.
Sola skinner når jeg står opp neste morgen også med en flott utsikt i retning Svartisen. Jeg har gått fra Meløy til Beiarn for åtte år siden, men i år blir det tur gjennom Glomdalen. Lengre å gå enn gjennom Skavldalen og er spent på hvordan dette blir.
Første overnattingsplass på turen ligger bak meg.
Riktignok T-merket sti, men fort merker man at det ikke er like mange som går her som til Kvitsteindalsgamma.
Bakom ligger Kvitsteindalen.
Og gamma godt skjult i terrenget. Hvis ikke man vet hvor den ligger er det nesten umulig å finne den igjen på bildet.
Kvitsteindalen forlates nå og kursen settes sørover i retning Svartisen.
Forbi noen små i et fjellandskap med bare lyng.
Langt unna ser man Storglomvatnet med sin karakteristisk blåfarge. Bakom brer breen seg ut.
Når man nærmer seg Storglomvatnet ser man hvor lite vann det er i år. Litt usikker om det pga. vedlikeholdstiltak eller fordi det har vært så tørt i år.
Uansett årsak ser man nå alt som ellers er skjult under vannoverflaten.
Sekken har ikke blitt nevneverdig lettere enda. Men er fornøyd at jeg fikk alt jeg trenger for en 7 dagers tur i en 30 liters sekk.
Langt unna ligger Snøtinden i Rana kommune og isen går helt ned i kanten til Storglomvatnet.
Fra Glomfjord er det mulig å ta seg opp H1259 til høyre og videre til 1302-høgde til venstre. Dette er også ruten når man skal på ski over isen til Helgelandsbukken.
Ikke mye skiføre igjen på Middagstuva.
Forvitret og tildekt med noen steiner lå denne veiviseren. Fra Glomfjord til Gråtådalstua. Det virker som at det ikke er veldig mange som går her.
Etter hvert dreier kursen sørøstover for å komme seg i Gråtådalen. Her fra blir det noen meter i oppoverbakken i slakt terreng.
Når man ser nøye etter ser man til og med Holmvassdammen herfra.
Først følger stien Glomåga som transporterer mye av smeltevannet fra Svartisen inn i Storglomvatnet. Det er ikke mye av den fine blåfargen å se her, kun en grå suppe.
Påfyll av drikkevann skjer dermed ikke her, men i noen av de små bekkene som renner ned på nordsiden av dalen.
Lenger oppe i dalen brer Glomåga seg ut i dalbunnen. Her er det bedre plass og elva ikke så inneklemt som lenger nede.
Langt over to mil er tilbakelagt. Et godt stykke derfra bilen er parkert og et godt stykke igjen før jeg kommer til neste bilvei. Her er man langt unna sivilisasjonen.
Etter hvert åpner seg utsikten innover Sørdalen. Dette er en blindvei for å si det sånn, med mindre man har breeutstyr med seg. Her brer Svartisens østlige bre seg ut fra Rana siden.
Kursen settes nå nordvestover og plutselig er man altså helt øverst i Gråtådalen. Dette er en svær dal som er over en mil lang. Her ligger også Meløys høyeste fjell rett frem, Skjelåtinden.
Helt øverst i Gråtådalen samles alt av vann som lenger nede skal bli til Gråtåga.
Enn så lenge er det bare store myr- og våtmarksområder øverst i Gråtådalen uten at Gråtåga har fått sitt navn. Et herlig urørt landskap langt vekk fra menneskelig inngrep. Så langt har det ikker vært noen mennesker heller å se.
Etter hvert har vannmassene skjært seg inn i terrenget.
Mer bråk og mer dramatikk der elva blir presset gjennom et nåløye av fjell.
Nå er det ikke langt igjen til nesten stopp, Gråtådalsstua. En fin etappe der jeg hadde fjellet for meg selv uten å treffe et menneske.
Fra Gråtådalsstua starter den tredje etappen, i dag med fine temperaturer og overskyet. Skyene ser litt faretruende ut og de er nokså mørk.
En velkjent etappe etter turen for åtte år siden. Her ser man inn i Vegdalen som har vært den gamle forbindelsen mellom Beiarn og Meløy før folk begynte å gå i Skavldalen og Glomdalen.
På tur videre i retning Beiardalen kommer man forbi mange brearmer som tilhører Simlebreen i Beiarn.
Etappens fotostopp.
Både mai, juni og juli har vært veldig varmt så langt og det ser man på breene. Lite snø og mye is, det samme kunne man se på Svartisen i Meløy.
Meløy ligger bak meg og Beiarn foran. Nærmest ligger Tellingen og snart begynner nedstigningen i Beiardalen.
En tydelig sti viser vei fra Kyskåfjellet og ned til Monsfjellet.
Etter en bratt nedstigning ned i Beiardalen er det bare kryssing av Beiarelva igjen før etappens mål er nådd. Heller ikke på denne etappen var det et menneske å se.
Fjerde etappen starter etter overnattingen på Beiarstua. Stien er godt merket og gå opp i retning Tverrådalen.
Tverråga skal krysses og det er en trolsk stemning med lav hengende skyer. På natten regnet det, men nå er det heldigvis oppholdsvær.
Turen går i et frodig skoglandsskap langs Tverråga.
Dessverre er det ikke så veldig mye å se av landskapet rundt i Beiarn.
Sakte men sikkert dreier stien i sørlig retning og man kommer seg lenger opp i dalen.
Skoggrensa er nådd og det blir en del skodde på fjellet. Har ikke med regntøy, bare en god gammeldags fjelljakke.
Man må følge litt med i skodde for å holde den retningen man skal.
I hvert fall i dag er jeg ikke alene på tur: Noen reinsdyr slår følge.
Jeg håper det blir bedre sikt de nesten dagene. Det er første gang jeg går på denne ruten over Saltfjellet og er spent hvordan landskapet ser ut.
Dagens høyeste punkt ligger bak med og nedstigningen i Tollådalen begynner.
Det er den fjerde dagen jeg er på tur og det er interessant å se hvordan landskapet forandrer seg. Ikke lenge til jeg er på Saltfjellet.
Nede i Tollådalen ligger Tollåga som er omgitt av bjørkskog.
Så er det denne perlen jeg skal overnatte i.
Enkel standard, men veldig koselig. Her er det bare å nyte turlivet.
Tid for å se tilbake hvor jeg kom ifra og hvor jeg skal gå.
Dag fem og det ser ut som at det skulle bli en overskyet dag. Fem dager uten dekning og uten mulighet for å sjekke værvarselet. Så lenge det er oppholdsvær skal jeg være fornøyd.
Langs Tollåga går turen gjennom et flott skogsområde. Noe mygg er det, men det er ikke så ille som det kunne vært på denne tiden av året.
Litt spesielt å se en slik skog. Mange trær er ramlet over ende og ligger i bakken.
Det lysner i horisonten og det er et håp om at han blir litt letter i løpet av dagen.
Og hva skal man si, lenger oppe i dalen blir det plutselig blå himmel.
Fin trasking i lett kupert terreng der den blå himmelen speiler seg i små vann og tjønn.
Et landemerke mello Tollådalen og Saltfjellet: Stallogropa. Så å si porten til Saltfjellet. Ikke bare porten til Saltfjellet, men også kommunegrense mellom Beiarn og Saltdal.
Kommet til Saltdal ligger altså både Meløy og Beiarn kommune bakom. Den v-formete kilen i terrenget er Stallogropa. Imidlertid har det plutselig blitt skikkelig sommervær i solsteika på Saltfjellet.
Fine blomkålskyer får bare ligge i Beiarn nå.
Traff ingen på denne etappen heller som kunne ta et bilde av meg, da måtte jeg gjøre det selv – igjen.
Nå er jeg offisielt på Saltfjellet og Søndre Bjøllåvatnet kommer i synet. Bakom ser man så vidt Steindalstinden og Steindalen, dette blir morgendagens etappe.
Først skal jeg avslutte dagens etappe og stien dreier sørover i retning Saltfjellstua der jeg skal tilbringe natten.
En liten smakebit hva som forventer meg i morgen.
Er det ikke vakkert?
Føttene skal hviles her i natt.
Dette blir turens lengste etappe med ca. 2,3 mil. Derfor var det bare å komme seg tidlig opp, det heter vel ikke uten grunn «morgenstund har gull i munn». Angrer ikke på det og blir belønnet med et fantastisk morgenlys når jeg starter turens sjette etappe.
Vilt, vakkert og våt. Ser ut som en bra start på dagen når jeg krysser over her.
Vannet er klart og det er fint å bare lytte til naturens lyder.
Et lite stykker følger man denne elva oppstrøms som kommer ned fra Søndre Bjøllåvatnet.
Og så dukker det plutselig opp, det som skal være Nordlands beste fiskevann.
Det var her jeg tenkte turen skulle bli litt mer krevende. Crocsene var klar til vassing, men det var ikke nødvendig i det hele tatt. I år har det faktisk vært så tørt at alle elver og bekker hadde lite vannføring. Det var mer en godt nok med fjellstøvler.
Så her kom jeg meg over uten crocs og det kan være så som så ellers.
Når det er mye vannføring kan man skjønne at det ikke er mulig å komme seg over her.
Livet kan være hardt på Saltfjellet. Denne karen overlevde åpenbart ikke.
Men nå begynner det. Kongeetappen over Saltfjellet som jeg har hørt så mye om. Her skal det være mye stein.
Man får et lite inntrykk av hva en forventer litt lenger oppe på fjellet. Litt lyng er det her enda, bakom er det bare grått.
Lønstindan dukker opp etter hvert. De har jeg sett mange ganger, bare at det var fra andre siden.
Er egentlig ganske takknemlig for lite vannføring i år. Noe styr er det å krysse strie elver og bekker i crocs.
Mer gråstein og mindre vegetasjon. Turen byr på stor kontraster med start fra fjorden, forbi Svartisen ville daler og frodige skoger, og nå høyfjellsterreng med månelandskap.
Så er det den berømte steindalen på Saltfjellet. Kilometervis med hopping fra stein til stein. Jo større sekken desto flere balanseøvelser. Glad for å ha en liten sekk med liten vekt.
Lyset på denne etappen er magisk. Lønstindan blir lyssatt på en trolsk måte. Grå skyer og bare gråstein.
Det er ikke mye som viker her oppe langt over 1000 moh.
Same procedure. Ingen mennesker på denne etappen heller. Det er deilig å kunne nyte landskapet alene uten å treffe på andre av samme art. Da blir der selvutløser igjen. Skal nyte denne etappen maks før jeg kommer ned til E6 for at der er det garantert at man treffer på folk.
Høyeste punktet på denne etappen og for så vidt på hele turen ligger bakom. Nå går veien støtt og stødig nedover. I ulendt terreng og fra stein til stein selvsagt.
Laaangt der borte er målet, Sverige. Det er noen kilometer å gå dit.
Men hva er det som kommer i synet her?
Det må være Ørtfjellet. En av de våte drømmene som står igjen på bukket list. Ørtfjellet blir nok en vintertur og på rando en gang.
Etter en mil med trasking over Saltfjellet står det en drøy mil igjen. Bare å nyte så lenge det varer.
Kjemåbekken skal krysses. Mer en nok med fjellstøvler for å hoppe fra stein til stein for å komme seg over.
Det blir mindre stein etter hvert og denne dalen er vel kjent: Sørelva. Her har jeg gått en del skiturer vinterstid.
Strake veien østover ligger Kjemåvatnet. Det ser ikke langt ut, men frem til Lønsdal er det bra mange kilometer igjen.
Ny kryssing av Kjemåbekken med blikk tilbake i retning Lønstindan.
Foran ligger Kjemåvatnet og turen bli avbrutt av hyppige stopp for å plukke litt bær.
Nesten sånn at det blir sydenstemning når man ser så fine farger i vannet.
Så hva kan man forvente på neste etappen i morgen? Ja, det er dette: Viskis, Graddis, Sverige.
Siste etappe på syvende dag begynner med å starte kryssing av Saltdalselva.
Etter seks dager uten mobildekning kunne jeg ha fått dekning her, men hvorfor bli forstyrret hvis man kan ha det rolig og fredelig?
Det blir mange blikk bakover med reflektering hvor lang reisen har vært og at den nærmer seg slutten. Saltfjellet ligger opp i skyene.
Til venstre Lønstindan og til høyre Addjektinden. Veldig artig å se at jeg har gått Steindalen som ligger midt i mellom disse fjellene.
Forbi Vestre Viskisvatnet og Viskisnasen.
Saltfjellet begynner å bli mindre og mindre bakom meg.
Foran ligger Sverige og grå skyer.
Fra Lønsdal går det oppover igjen som det har gått hele tiden på denne turen. Ned i en dal og så oppover igjen.
En til topp som står på bukket list: Solvågtinden.
Jeg har vært nokså heldig på denne turen og det var ikke en regnværsdag. Bare litt regn natta i Beiardalen. Men nå er altså dagen kommet. Like greit å kose seg i jervenduken, tar en pause og avventer til han gir seg.
Etter syv fantastiske dager er målet å se med det blåste øyet. Sverige. Her går Rv. 77 fra Saltdal og opp til riksgrensen.
Mission accomplished!
