Klikk på bildet nedenfor hvis du vil se turen som 3D-video og er interessert i mer harde fakta som distanse, høydemeter m.m.
Kart med GPS-spor over turen til Kvænan. Turen starter fra Kvænanbukta på nordsiden av Kvænan.
Fin og jevn stigning fra havnivå helt til noen høydemeter nedenfor toppen der det blir bratt.
En snill tur med tanke på at man er på Senja. I starten er det terreng som er stort sett under 30 grader. Men man bør ha kontroll over utløpsområdene. Mot toppen er det derimot bratt og man befinner seg i terreng som er brattere enn 30 grader. Detaljert bratthetskart kan lastes ned her som PDF.
Kvænan er nordvent og inviterer til fine kveldsturer i nesten midnattsol når man er sent ute. Så det er planen for i dag: sen start og nyte kveldssola.
Det er mai og ikke helt utypisk blir det turstart med ski på sekken. Noen snøflekker er det i skogen, men likevel ikke nok for å ta på skiene.
Etter noen høydemeter gåing nærmer det seg noe som ligner skiføre og også turmålet dukker opp etter hvert.
Det blåser godt selv om det er sol. Uka på Senja var tenkt som en uke med slushkjøring, men her tok vi feil. Vi traff på en uke med lave temperaturer og hard snø.
Tre fire små prikker langt nede. Vi har delt oss opp i to grupper på turen opp til Kvænan.
På med hetta i vinden. Under oss ligger Sifjorden.
Den firebeinte vennen med tjukk pels gjør det ingenting at det blåser en kald vind.
Selv om det er sent på ettermiddagen står sola nokså høyt på himmelen. Vi samles for å planlegge turen opp. Ikke alle skal med på toppen eller har med stegjern, noe som trengs for å komme seg helt opp. Selv om sola skinte hele dagen er det steinhardt.
Mange steiner stikker opp og ut av snøen. Det blir litt slalåm kjøring på tur ned.
Ellers er det lite å klage på. Blå himmel og flotte fjell foran seg.
Det fine med kveldsturer er rett og slett lyset. Jo senere man er ut på tur desto bedre blir lyset.
Det er ikke langt igjen til toppen og det dukker opp disse artige formasjonene. Her er også overgangen mellom snø og is. Det vil si av med skiene og på med stegjern.
Sola står lavere og lavere over horisonten og lyset blir varmere og varmere. Toppen til Kvænan er til venstre. Det gir et bra inntrykk hvor bratt toppflanken til Kvænan er. Ikke så artig å ramle ned derfra. Hilsen undertegnende. Her ble det altså skikkelig tivoli på ræva frem til jeg traff den steinen som knuste ribbeinet mitt.
Fire and ice i ordets forstand er forent på dette bildet.
Fra toppen åpner seg utsikten sørover mot Luten.
Fjelltoppene rundt omkring soler seg i kveldslyset.
Toppen som står på kartet som 960. Det finnes ikke noen utpreget Kvænan topp på kartet, det er snarere en kjede med flere topper her.
Luten og Grinda ved Indre Slefjorden.
Toppen(e) til Kvænan på nært hold. Ser ikke så ille ut, men står man der oppe er de fryktinngytende bratt.
Utsikt fra Kvænan i retning nord.
Til høyre ligger Henrikshovudet og i midten vises Kvænvatnet.
Det er lenge til solnedgangen denne maidagen. Et siste bilde av kveldssola for nedkjøringen begynner. Med mye adrenalin i kroppen gikk det veldig fint, men de neste to månedene skulle jeg få lite søvn.
